Ok, først og fremst så må jeg si at jeg er veldig glad for at det går så bra med Fenrisen min  Var hos doktor'n i går som skylla forhuden hans + at jeg fikk antibiotika som han skal få i minimum 1 uke. Heldigvis var antibiotikaen den flytende typen som lukter jordbær, og de 3 forrige ilderne har elska den alle sammen, men man vet jo aldri... Heldigvis syntes Fenris at det var supergodt, og i dag har jeg ikke sett noe puss fra tissen hans, bare litt "vått" liksom. Tror og håper at det går over fort

Så over til det som jeg ikke er sååå glad for... Nemlig det faktum at jeg er så alene. Satt og tenkte litt i sta, og jeg mener ihvertfall selv at jeg prøver veldig hardt å bli kjent med folk. Jeg går jo til og med ut alene liksom! Noe som jeg overhodet ikke burde gjort - tatt i betraktning personligheten min osv... Men bare det at jeg faktisk gjør det - OG snakker med fremmede sier vel litt om hvor ensom jeg er. Det som er så vondt å tenke på er at det er jo tydeligvis et eller annet frastøtende med meg siden jeg ikke blir kjent med noen, annet enn en skravlekveld på byen liksom. På en måte så føles det enda kjipere enn før jeg begynte å prøve å bli kjent med folk. For da hadde jeg bare meg selv å skylde hvis dere skjønner? Kommer jo ingen å ringer på døra mi heller, så da føltes det mer ok å være ensom (selvfølgelig følte jeg ikke det DA, men nå skjønner jeg jo at det var greit nok...).

Det som er så trist på en måte, er at jeg har faktisk fått litt bedre selvtillitt med årene, og det har jo absolutt vist seg ved at jeg tør å gå ut alene! Og selvom jeg fortsatt er fryktelig sjenert, og skulle ønske jeg var tynn og så mye bedre ut osv... så føler jeg uansett at det har jo absolutt blitt bedre! Men når det er sånn at ingen vil være med ut (noe som ikke er så rart ettersom jeg ikke kjenner så mange), og når jeg prøver å bli kjent med folk så blir det liksom bare der og da. Det er ingen som har noen som helst interesse av å bli bedre kjent med meg, og hvordan skal man klare å tolke det til noe annet enn at jeg ikke virker verdt å bli kjent med liksom?

Hmm, vanskelig det der med venner og ikke venner. Slik jeg ser det er det kun tilfeldighetene som baner vei. Har i høst fått meg en ny "en av mine nærmeste venner" (har liksom ingen "bestevenn", og følte at det uttrykket gikk ut på dato på ungdomsskolen). En venn av noen jeg allerede kjente, som jeg kom i litt mer snakk med på fest, og det klaffa med kjemi. Så ble det bare sånn, at vi preiker om alt mulig og stiller opp for hverandre i tykt og tynt! Helt ut av det blå nesten. Tjah.. nei, så det. Det er liksom vanskelig å gi konkrete råd, for venner og bekjente får man over tid og det er ofte så tilfeldig at man får det også. Det er så lite man kan GJØRE, på en måte! For min del er det nesten alltid venners venner som jeg blir bedre kjent med bare. Eller at jeg går bort til noen og preiker skit pga en kul t-skjorte eller noe sånt. Men disse t-skjortefolka blir som oftest bare bytryner da, og jeg skjønner det slik at du er mer hypp på mer ekte venner. Det er liksom ikke bare å trykke på en knapp. For min del har det gått veldig bra sosialt siste par åra, og det er kanskje mye pga dette forumet faktisk. Der tror jeg du har MIN personlige løsning!