Da var Fenris gått fra mann til gutt stakkars  Men jeg måtte ha kastrert ham før eller siden uansett, og i forhold til egentlig alt så var dette riktig tidspunkt. Dyrlegen mente at han var absolutt ordentlig utviklet, og ballene hans var på størrelsen med en katts  Skikkelig teit, men jeg ble litt "stolt" altså  De var tydeligvis veldig mye større enn vanlig på de som hun pleide å kastrere  Det var jo nok en ting som fikk meg til å føle at jeg gjorde dette på riktig tidspunkt da

Meeeen - så er det det store meeennet da...  Dyrlegen snakka så fælt om smerter osv. og lurte på om jeg klarte å sette en sprøyte med smertestillende selv... For det var visst mye bedre å sette smertestillende under huden enn å gi det oralt pga. magesår osv.  Og jeg tror vel at jeg kunne klart det - men man vet jo selvfølgelig ikke før man har prøvd... Det var jo det samme jeg sa når jeg skulle fjerne stinga til pappa - jeg trodde det ville gå helt greit, men jeg visste det jo ikke før jeg hadde prøvd. Og det gikk jo veldig greit det da (haha, det burde kanskje pappa svare på).

Fenris fikk smertestillende i 12-tida i dag, og det skulle holde i 8 timer ca. Jeg kunne uansett ikke gi ham sprøyte før kl. 22 i dag. Men nå er jo klokka snart 00.30 og det virker som om det går helt fint med ham. Han har til og med klukka litt - og dratt Tengel ut fra senga  Nå er han som sagt oppe igjen, og jeg merker ikke noe til at han kanskje har smerter. Men han har ikke drikki siden vi kom hjem, og det skulle jeg ønske han gjorde snart... Ikke har han spist noe heller - bortsett fra 5-6 kyllingbiter som var igjen fra i natt...

Teit å være så overhysterisk nå - bare fordi jeg har fått med meg smertestillende hjem liksom  Jeg har jo vært igjennom det her før, og da uten å få med meg smertestillende hjem! Og det har jo gått veldig bra de andre gangene liksom... Akkurat nå føler jeg vel at jeg skriver litt febrilsk - ettersom Fenris er oppe nå, og plager Tengel...

Nåååh, etter en bitteliten skrivepause, så sovna Fenris ved siden av meg i sofaen. Også begynte han å "løpe" - eller fekta ihvertfall med armer og bein, hehe. Så da begynte jeg og kose med ham og snakke rolig til ham - og da slappa han av igjen. Jeg har opplevd det noen ganger før med ilderne, og jeg blir like varm om hjertet hver gang  For da får jeg den følelsen av at de er trygge når jeg "beskytter" dem  Jeg tror faktisk at jeg kan gå og legge meg på soverommet i natt - med døra oppe selvfølgelig. Men når jeg hørte om alle smerter osv. som kunne komme - og sprøyter osv. så tenkte jeg at jeg måtte ligge på sofaen i natt. Men han sover jo sååå godt ved siden av meg nå - og hadde han hatt vondt så hadde han vel ikke sovi så godt tror jeg  Så kanskje jeg til og med kan lage meg litt mat - det er vel ca. 12 timer siden jeg spiste sist, så det hadde ikke vært så gæli akkurat