Jeg er så lei av det berg-og-dalbane humøret mitt om dagen altså  Jeg kan gå fra å være bare happy til å grine så det står etter i løpet av få minutter liksom. Det er da ikke normalt å være sånn?  Jeg har vel alltid vært mer eller mindre "ustabil" sånn sett, men det har blitt så mye verre i det siste. Og alt ble vel veldig annerledes når Mattis ble borte. Jeg føler vel at jeg har vært mer eller mindre psycho i huet etter at alt det nye skjedde på jobb - men det som liksom "utløste" alt - eller gjorde alt mye verre - var det at Mattis ble borte  Jeg føler på en måte at jeg ikke helt klarer å komme over at alle de 3 første er borte  Og når jobben bare blir jævligere og jævligere for hver dag, så hjelper ikke det stort på almenntilstanden...

Jeg har jo lenge skjønt at ting ville bli vanskelig på jobb, men det topper seg for hver jævla dag som jeg ser sjefen. Og jeg tenker at "nå kan det vel ikke bli verre" - også er det akkurat det som skjer! Jeg har alltid hatt god selvtillit når det gjelder jobben min (det eneste området i livet mitt som jeg har hatt god selvtillit på), og alltid visst at jeg er dyktig på det jeg gjør, og jeg er også veldig rask. Men når plutselig sjefen min insinuerer at jeg ikke gjør en dritt?!?!?! Hva FAEN?! Det inspirerer vel ikke til stort annet enn å sitte med beina på pulten og surfe på nettet ihvertfall! Ok, jeg vet fortsatt at den jobben jeg gjør er bra - men hvis hu faktisk ikke tror at jeg gjør noe?!? Hvorfor skal jeg gidde å gjøre noe da liksom?

Både arbeidslysten og arbeidsmoralen synker for hver dag jeg er på jobb - og jeg har bare lyst til å gi faen i hele jobben! Jævli kjipt at man har vært på et sted i 13 år - og plutselig blir det så store forandringer at man bare gruer seg for hver dag som kommer  

Jeg har det generelt veldig  om dagen... Og det er selvfølgelig mye den samme gamle tingen om at jeg er alene og aldri kommer til å finne noen osv. også. Og joda - veldig hyggelig med alle som sier at det kommer og alt det der. Men jeg bare klarer ikke helt å tro på det selv... Jeg er realistisk, og skjønner at det er ingen mulighet for meg å møte noen. Jeg har ingen interesser eller hobbyer (bortsett fra ildere) som tilsier at jeg skulle møte noen. Og nei - jeg finner ingen i grønnsaksdisken på butikken! Har vært innom de fleste "treffsteder" på nettet også, men det eneste man får der er jo teite meldinger fra gutter som er så langt ifra meg som mulig. Så da er altså den siste muligheten for meg å treffe noen på byen - men jeg har jo ikke gjort det de siste 3 åra, og det er ikke akkurat mye "nye" mannfolk på min alder som dukker opp der! Det er ikke mye mannfolk på min alder som dukker opp der i det hele tatt faktisk!!! Så - nei, det er nok bare å slå seg til ro med at man skal bli gammel alene - men jeg nekter! 

Jaja, hva skal man gjøre da liksom? Er det ingen som liker meg så er det jo ikke stort jeg kan gjøre med det heller... Kan ikke bli en annen enn den jeg  er, og kan heller ikke forandre hvordan jeg ser ut. Er jo ingen som leser bloggen min lenger så det er ikke så nøye hva jeg sier her lenger. Skal ihvertfall sette på litt "sinnamusikk" i stedet for "deppemusikk".... Neste gang jeg skriver så er jeg sikkert i kjempegodt humør igjen - man kan jo håpe ihvertfall. Men det er bare sånn jeg har det om dagen

I dag er det bare to uker til Fenris er i hus, og det gleder jeg meg ihvertfall til. Endelig kommer det en ny mann inn i livet mitt  (godt eksempel på mitt varierende humør....)