La meg introdusere........... *trommevirvel*

 FENRIS

Sovna i henda mine han:  

Dette fikk jeg akkurat fra oppdretteren - photosession:

I går var jeg da og hilste på valpene, og herre min så nydelige de var!  Og jeg var førstemann av oss som skal ha gutta, så da fikk jeg velge  Jeg holdt først han ene gutten, og han var helt nydelig med stooor bollemage  Han andre var mye mindre, men like søt da. Og jeg tenkte da at det er jo helt håpløst å velge... Men da han første litt senere sovna i henda mine så var jeg solgt, det måtte bli Fenris  Det er helt utrolig hvor mye han har lagt på seg da  Den 18. så var han minst, og den 21. var han størst. Gikk fra 110 eller 112 gram til 192 gram på 3 dager   Jeg gleder meg voldsomt til å få ham hjem ihvertfall, bare 3 uker igjen nå  

På onsdag så var det 1 år siden Ronja ble borte, så det var en litt trist dag. Men det var nesten enda verre dagen før, for da tenkte jeg tilbake på hvor grusom den kvelden og natten for 1 år siden var  Jeg hadde jo mer eller mindre bestemt meg søndag den 17. juni for at jeg måtte reise til dyrlegen dagen etterpå  Det er helt merkelig, for jeg husker henne så godt, men samtidig så virker det som en evighet siden jeg så henne. Men sånn føler jeg det allerede med Mattis også. Sånn har jeg hatt det med alle de 3 jeg har mistet...

På torsdag var jeg og henta urna til Mattis, og jeg trodde egentlig at det skulle gå greit. Men da jeg sto og ventet på at hun skulle hente den så kjente jeg at jeg ble blankere og blankere i øya, og klumpen i halsen bare vokste og vokste. Da hun kom med den, og jeg endelig kom meg ut døra så knakk jeg helt og bare grein på vei til bilen  Heldigvis at Lena kjørte, for jeg hadde ikke klart å kjøre i den tilstanden. Og i tillegg så klarte jeg å skalle noe så helt for jævlig når jeg skulle sette meg inn i bilen. Aner ikke hvordan jeg klarte det, men jeg var vel så opptatt av å holde ordentlig godt fast i urna eller noe sånt. Jeg fikk en stooor kul og blåmerke med en gang faktisk, og var egentlig sikker på at jeg hadde slått hull, men det hadde jeg heldigvis ikke... Det var ihvertfall utrolig godt å få urna hjem, samtidig som det var fryktelig vondt. Det er jo ikke det at jeg har trodd at han skulle komme tilbake selvfølgelig, men når man får urna så blir det liksom så - endelig  

Det var en fryktelig travel dag i går da. Sto opp klokka 9, og da jeg kom hjem igjen så hadde jeg halvannen time på meg før jeg skulle få besøk av ei venninne. Vi skulle vorse litt før vi skulle ut på byen. Og jeg vet ikke om det var det at jeg hadde opplevd så mye i løpet av dagen pluss spist lite som gjorde det, men jeg ble ihvertfall usannsynlig full. Jeg pleier jo aldri å bli sånn. Hadde det moro da (tror jeg ), helt til slutten - men det er en annen historie som jeg ikke skal ta her. Klarte å drite meg helt ut også da, så kanskje jeg egentlig ikke burde dra tilbake dit  Herregud, Tonje, man sier ikke noe sånt til folk. Har jo gjort det en gang tidligere også, og det funka like dårlig som denne gangen, haha  Jaja, jeg sa ihvertfall sorry og unnskyldte meg med at jeg var ekstremt full, men for en gangs skyld så var ikke han det, og husker det mest sannsynlig. Får se om han i det hele tatt hilser igjen. Huff og huff