Kjære Mattis    skrevet 25.05.08  

Da du kom inn i livet mitt var du bare 8 uker gammel. En ordentlig sær gutt fikk jeg beskjed om, men selvfølgelig ville jeg ha deg likevel. Og gjett om jeg er glad for at det ble akkurat deg. Du var både bitete og fryktelig rampete, men jeg har vært glad i deg fra første stund. Og jeg er så glad for den tiden vi fikk sammen – spesielt de siste 3 årene har vi fått god kontakt. For du var jo litt pappadalt tidligere, men når han flyttet ut så ble du jammen en mammadalt i stedet. Vi har hatt det mye moro sammen, Mattis, og ikke minst har vi kost oss mye sammen. I det siste har du ligget mye på fanget mitt, og jeg har satt pris på hvert sekund, for jeg visste at den dagen ville komme hvor jeg ikke kunne ha deg på fanget noe mer.

Men den dagen kom allikevel så altfor fort. I 2 år har du levd med binyrekreften, og du har hatt det fint. De eneste problemene du har hatt er at du måtte tisse litt oftere enn normalt. Men du har fått sprøyter og klart deg fint tross alt. Men jeg visste jo at du aldri ville bli frisk igjen, og jeg har vært heldig som fikk ha deg hos meg så lenge.

De siste par ukene har jeg merket små, små endringer på deg. Jeg syntes du ble så tynn over ryggen til tross for at du spiste godt og ikke mistet noe vekt. Jeg la også merke til at du drakk litt mer enn hva du hadde gjort tidligere. Du begynte å miste mye pels også – selv om du ikke har hatt normal pels siden binyrekreften ble oppdaget, så ble det veldig synlig nå. Jeg syntes også tissinga var blitt litt verre igjen, og hadde tenkt å ringe dyrlegen for å få en ny sprøyte. Men så langt kom jeg ikke….

Da jeg sto opp i dag, så jeg med en gang at noe var veldig galt med kroppen din. Du var så slapp så du klarte ikke stå på bena dine engang. Og du virket nesten apatisk. Så da reiste vi til Veterinærhøyskolen, og da vi gikk ut døra her hadde jeg en følelse av at jeg ville komme alene hjem igjen.

Dyrlegen sa at du var veldig dehydrert, og du hadde altfor lav temperatur. Hun kunne gi deg vann, men ikke stort mer. Og i så fall så måtte vi ha reist til dyrlegen i morgen, og mest sannsynlig satt i gang med masse undersøkelser, blodprøver osv. Frisk ville du aldri blitt igjen uansett. Jeg vet ikke om det som skjedde i dag har noen sammenheng med binyrekreften, men det er vel ikke usannsynlig. Jeg bestemte meg for at nok er nok, og ville ikke la deg gå igjennom masse styr framover – som mest sannsynlig ikke hadde hjulpet heller. Jeg lot deg få reise i dag – for din del. Jeg følte i hjertet mitt at det var det riktige, og det tror jeg du er glad for. Jeg er i hvert fall veldig glad for at det gikk så fort, og for at du slapp å gå sånn lenge. Jeg tror og håper at du ikke hadde noen smerter, men du hadde det ikke godt likevel.

Det var så hardt og la deg reise, og jeg har det så forferdelig vondt nå. Men det eneste som betyr noe er at du ikke har det vondt eller plagsomt lenger. Jeg regner med at Ronja og Birk sto klare til å ta deg imot, og at de var veldig glade for å se deg. Og en dag sees vi igjen alle sammen. Pass godt på hverandre så lenge, kjære ungene mine.

Klem og nuss fra mamma.

Det er helt forferdelig å sitte og lese det jeg skrev for bare en uke siden angående det å ta inn en valp. Jeg får nesten litt skyldfølelse fordi jeg mer eller mindre hadde bestemt meg for at Mattis var frisk nok til å takle en valp. Det samme skjedde jo med Ronja, bortsett fra at den gangen var jeg helt sikker på at jeg ikke ville ta inn en valp, men tenkte at det da kanskje ble ett år til neste mulighet. Og plutselig ble hun syk og måtte reise til Regnbuebroen. Men jeg kan bare ikke tenke sånn for da blir jeg gal til slutt

Det som skjedde på søndag var så forferdelig plutselig, og jeg gikk vel i mer eller mindre sjokk tror jeg. Jeg sto opp på søndag, og 3 timer etter var han borte…  Og jeg merket ingenting på lørdag, men det er jo også en trøst da – at han slapp å være syk lenge.

Jeg hadde faktisk trodd at det ville bli ”enklere” når Mattis ble borte – selvfølgelig ikke fordi jeg var noe mindre glad i ham, for jeg var like glad i alle 3. Men før jeg mistet Birk, så var jeg vel litt innstilt på at jeg kanskje var nødt til å slutte med ildere etter at de 3 ble borte, for jeg var sikker på at jeg ikke ville takle det i det hele tatt. Derfor var jeg letta over at jeg faktisk kom meg videre. For ildere er jo tross alt livet mitt...

Jeg visste at det ville bli forferdelig å miste Ronja fordi hun var den første ilderen min, og vi hadde et utrolig godt forhold hele veien. De to gutta var jo litt pappadalter, mens Ronja var skikkelig mammadalt. Men når hun ble borte så taklet jeg også det så greit som det er mulig. Derfor trodde jeg nå at jeg visste hvordan jeg ville reagere – men det gjorde jeg ikke. På flere måter føltes dette enda vondere og alt føltes enda mørkere enn de to andre gangene – hvis ikke jeg bare har fortrengt det da… Men det kan selvfølgelig også ha mye å si at det skjedde så brått. Jeg hadde faktisk trodd at han skulle leve noen måneder til, og hadde planlagt å feire bursdagen hans og Doffens den 6. juli… Med Ronja og Birk så fikk jeg liksom litt tid på forhånd fordi jeg skjønte hvilken vei det bar. Jeg visste jo det med Mattis også, men hadde aldri trodd at det skulle skje så snart og så plutselig  

På søndagen så hadde det vel ikke gått helt opp for meg selv om jeg bare gråt og gråt. Mandagen var helt for jævlig, men jeg gikk nå på jobb likevel. Klarte så vidt å komme meg inn på kontoret før jeg begynte å grine, og det gjorde jeg resten av dagen også. På toppen av alt så kom sjefen min inn og spurte om helga, og da knakk jeg igjen. Begynte å gråte og fortalte hva som hadde skjedd. Dere vil ikke tro hva hun svarte! ”Har helgen vært fin ellers da?” Jeg ble vel sittende med haka på gulvet tror jeg for hu fortsatte ”jaja, dette har vel kanskje satt sitt preg på helgen” Kan dere tenke dere? Fy faen altså, der sitter jeg og griner også kommer hu med noe sånt Burde vel ikke bli sjokka, men jeg ble faktisk det. Noe av det første jeg fortalte om da hu starta der var ilderne mine og hvor mye de betydde for meg. Og man trenger vel ikke å ha et spesielt forhold til dyr for å kunne ha litt medfølelse?

Ettersom dagene har gått så har det faktisk gått bedre og bedre, noe jeg virkelig ikke hadde trodd på mandag. Jeg var litt bekymra for hvordan Tengel ville takle det da, men jeg har ikke merket noe på ham. Jeg er vel litt sånn med ham nå som jeg var med Mattis da Ronja ble borte. Jeg prøver å leke masse, og i sta var vi og bada litt også. Det er egentlig fælt å si det, men jeg begynte jo "kjapt" å tenke på en valp – altså jeg har jo egentlig tenkt på det lenge… Har dårlig samvittighet ovenfor Mattis for at jeg begynte å tenke på det så raskt, men den eneste grunnen til det er jo Tengel. Det var jo også derfor Tengel kom så fort i hus i fjor – fordi jeg ville ha en lekekompis til Mattis. Problemet mitt var jo at det er veldig lite kull fra seriøse oppdrettere i østlandsområdet, og jeg hadde virkelig ikke lyst til å kjøpe i en dyrebutikk – som jeg er stor motstander av. Jeg sendte derfor en mail til en bekjent som akkurat har hatt et kull og som jeg visste skulle ha et til senere, men tispa har ikke kommet i brunst ennå. Jeg spurte derfor om hun hadde noen formening om når hun ville komme i brunst, eller om hun visste om noen andre som hadde kull nå. Og noe må det da være her i verden som bestemmer over oss, for hu hadde akkurat fått et annet kull som jeg ikke var klar over! De var født 17. mai – samme dato som Ronja. Og jeg kunne få kjøpe en hanne av henne  Selv om det er en stund til de er leveringsklare, så blir det litt moro også. Nå får jeg sjansen til å følge med på utviklingen, og kanskje jeg kan få besøkt de etter hvert også. Med Mattis fikk jeg også fulgt litt med, men ikke med de 3 andre. Så dette blir nesten som et svangerskap for meg  Jeg må ha et navn på F da. Noen gode forslag? Titta i en navnebok på jobben, og det eneste som festa seg der var Felix – som betyr lykkelig  Tengel og Felix? Passer jo bra sammen det da? Like etter at jeg hadde funnet det navnet i boka, så satt jeg og registrerte navnevalg – og plutselig dukka det opp en gutt som skulle hete Felix. Det var kanskje et tegn? Det som er litt kjipt er at det er flere andre ildere som heter det da. Jeg syns jo egentlig at det er morsomst med litt originale navn...

Nei, nå har jeg skrevet veldig mye her. Men det er veldig godt å få skrevet ned ting, og jeg bearbeider ting ved å skrive også. På mandag fikk jeg også skrevet historien om da Mattis kom til Regnbuebroen, og jeg tror det er litt terapi. Da ser jeg det liksom så mye enklere for meg, og det er litt godt. Etterpå skal jeg se på videoer av unga mine, og da blir det nok både latter og masse gråt. Blir innmari trist å se på det og ikke ha noen av de igjen, men det blir også litt godt for jeg har så mange gode minner.