Som jeg skrev i kommentaren til Hildes blogg så burde jeg kanskje skrive min egen blogg om akkurat det med å være singel vs. par. Og jeg håper virkelig ikke jeg trår inn i løvens hule nå, men jeg har jo en del tanker rundt det der å være singel i forhold til å være sammen med par. Uansett så aner jeg ikke hvordan de som evt. leser bloggen min oppfører seg når de har kjæreste - så ingen kan ta dette personlig ihvertfall. Bortsett fra søs selvfølgelig (ikke det at du skal ta det personlig nei ), men fordi du vet hva jeg mener - tror jeg...

Og jeg har faktisk ikke så godt grunnlag for å ha bestemte meninger om det temaet her heller ettersom jeg ikke har venner (men det kan vi komme tilbake til, haha ). Men jeg vet ihvertfall at det kommer stort sett an på hvordan jeg har det selv den aktuelle dagen. Selvfølgelig kommer det mest an på det paret (eller parene) man skal være sammen med - er vel ikke så mange som syns det er ålreit å være sammen med folk som bare skal kosemose og kysse hele tiden uansett! Men jeg har ikke inntrykk av at par flest er sånn da - heldigvis. Tror de fleste prøver å ta hensyn samtidig som de forhåpentligvis tenker at de heller kan kosemose når de er alene  

Hele greia mi i forhold til det å være sammen med par er ihvertfall ene og alene pga. hvordan jeg har det med meg selv. Noen ganger så har jeg det helt ok og har ingen problemer med å være sammen med par - mens andre ganger er det mildt sagt helt jævlig. Og det er nettopp de gangene/periodene som jeg føler meg som den mest ensomme i hele verden som aldri noensinne vil finne noen. Uansett hvor lite et par kosemoser, så kan jeg likevel ha den grusomme følelsen  Og jeg må bare legge til (sorry Hilde, no offence) at ting blir faktisk verre og verre jo eldre man blir. Og når man har runda 30 og vel så det - OG vært singel i over 5 år - ja da føler man fort at "alt håp er ute"... Sikkert vanskelig å skjønne for de som ikke har vært i den situasjonen... Hadde jeg liksom hatt et par mer eller mindre useriøse forhold i løpet av de siste 5 årene så hadde det nok ikke føltes like håpløst - tror jeg... Men akkurat det er mye av grunnen til at jeg forbereder meg på å være alene  

Som jeg har skrevet før så er jeg ikke typen som blir fort forelska akkurat, og når man faktisk blir forelska for første gang på 11 år - og det går i dass. Ja, da blir man ikke så veldig positiv til det å finne seg en partner  Næh, poster nå jeg før det blir borte - kanskje jeg skriver mer igjen snart....

Sånn, nå var det snart.... Har satt på Pornography (The Cure altså!) på DVD'en og er mer enn klar for å synke inn i den følelsen den musikken stort sett gir meg     - en kort beskrivelse av hvordan den funker på meg. Bortsett fra at jeg nå føler meg ganske  og det er faktisk enda verre... Jeg føler på en måte at jeg har en del inni meg som må ut - men så vil det liksom ikke ut likevel. Og for all del - man kan jo si at ingenting er bedre enn det! Og jeg er forsåvidt enig i det, men jeg liker ikke å ha ting som bygger seg opp inni meg - da vil jeg heller bli kvitt det liksom. Er ingen som skjønner hva jeg mener uansett tror jeg  

Jeg vet om én ting som får meg akkurat dit jeg skulle - men det er noe jeg bare putter vekk i skuffen med det vonde i... Og det er vondt på en helt annen måte enn det jeg ønsker i dag. Men det føles litt som om jeg burde ta det fram litt også - i stedet for å bare gjemme det. Og der kom tårene også gitt  Det jeg snakker om er jo mine elskede babyser som er på Regnbuebroen   På mandag er det 1 år siden Mattis forlot meg, og det er helt sprøtt - for det føles så utrolig mye lenger siden. Men sånn har det vært med alle 3 som har reist... 18. juni er det bare 2 år siden Ronja reiste til Regnbuebroen, men jeg føler at jeg ikke har sett henne på evigheter. For ikke å snakke om Birk - som reiste for 3 år siden. Det er på en måte så grusomt at de forsvinner så fort fra hverdagen min. De forsvinner selvfølgelig ALDRI fra hjertet mitt og hodet mitt - men det er vondt at det virker så lenge siden jeg så de  Men jeg trøster meg med at vi skal sees igjen når jeg reiser fra jorden for å hente de  Ble litt usikker nå på om jeg har lagt ut linken til diktet som jeg har tatt mine fortellinger fra? Uansett så kommer den her - http://www.petloss.com/rainbowbridge.htm 

Jeg syns det er så utrolig nydelig, og det er bare sånn det MÅ være! Klarer ikke å forestille meg noe annet enn at det er virkeligheten! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest det diktet der, og det er ikke én gang jeg ikke har grini. Det er bare så utrolig vakkert, og jeg var faktisk så dum at jeg leste det igjen nå - og må ta en pause her...  

Puh, nå har jeg fått ut en del som overhodet ikke var intensjonen min med det innlegget her... Jeg hadde egentlig myyye annet å skrive om, men plutselig så virker det litt "overfladisk" eller hva jeg skal kalle det. Uansett så var nok dette litt "sunt" for meg, for jeg vet at det er dumt å gjemme de tingene i skuffen med det vonde i - men jeg skjønner at det faktisk er veldig lurt å ta det fram innimellom.

Men det som er så godt oppi all sorgen over de som er borte - er jo selvfølgelig de som er her nå. Og jeg vet at de 3 som er på Regnbuebroen sammen unner meg det her  Både Tengel og Fenris er jo 2 helt fantastiske skapninger (i likhet med Ronja, Birk og Mattis selvfølgelig ) Tengel er snill som dagen er lang, og er egentlig bare gooood  Men særlig kontaktsøkende er han ikke da - bortsett fra hvis han tror han skal få noe godis, hehe. Fenris derimot er veeeeldig kontaktsøkende, men ikke alltid like snill  Det finnes ikke noe vondt i den lille bamsen, men han er litt "tøff i trynet" noen ganger dessverre. Men han er jo faktisk den første ilderen jeg har hatt som eeeelsker å kose - så han veier opp for et og annet bitt med å kooooseee  De siste dagene så har han liggi masse på fanget, og det er jo sååå herlig! Som f.eks. tidligere i dag når jeg satte meg godt til rette i sofaen for å lese New Moon (takk Hilde) Men så våkna Fenris og jeg trodde han skulle bølle - men neida, han kom opp i fanget mitt og la seg godt til rette over boka  "Du skal vel ikke lese der mamma, når du kan kose med meg???" Men han sklei lenger og lenger ned sånn at han endte opp på fanget rett foran boka. "Oh lykke" tenkte jeg bare da altså! God stilling i sofaen med en veldig bra bok, kaffekoppen ved siden av flaska med smirnof ice, og røykpakka ved siden av der igjen - og ikke minst - ett stykk Fenris sovende på fanget

Selvom jeg føler at jeg kanskje ikke fikk dratt fram alt i den vonde skuffen nok i dag, så kommer det nok en annen gang. Men det føles faktisk utrolig godt å ha dratt ut litt av det ihvertfall! Jeg har liksom følt litt på det de siste dagene at jeg måtte på en måte komme litt "ned" men jeg var jo sikker på at det hadde noe med den fordømte kjærligheten å gjøre  Og joda, så absolutt - det har masse med både kjærligheten og venner (som man enten ikke har hatt - eller de som plutselig forsvinner uten en forklaring), men det er tydelig at det var babysene mine som kanskje har tynga meg mest... Jeg visste det ikke selv før i sta, men med en sånn reaksjon som jeg fikk så var det plutselig veldig klart. 

Ronja -  Birk -  Mattis:  Mamma elsker dere i drøssevis!!!